Eg er her

Ho sykla så sakte at ho så hestehoven vokse

«Eg er her – Ho sykla så sakte at ho så hestehoven vokse» er en musikkteaterforestilling basert på Eva Dons sine egne erfaringer som kreftpasient.

Forestillingen løfter fram det som ofte forblir usagt når alvorlig sykdom rammer. Alle følelsene, tankene og opplevelsene det kan være vanskelig å sette ord på, både for den som er syk og for menneskene rundt.

Gjennom sang, tekst og sceniske situasjoner får publikum innblikk i en hverdag preget av tap, smerte, skam, ensomhet og sårbarhet, men også i styrken, humoren og livsviljen som kan vokse fram midt i det vanskelige. Forestillingen gir den usynlige delen av sykdomserfaringen en stemme og en plass på scenen.

«Utrolig sterkt, enestående modig, sårbart og svært vakkert. Et viktig kunstnerisk verk som bør nå ut til mange, ikke minst pasienter, studenter og helsepersonell.»
— Hauk Bjerke, psykiater.

Da Eva selv ble syk, endret perspektivet hennes seg. Hva skjer med et menneske når livet plutselig stopper opp? Hva lærer man gjennom krise og sykdom? Og hvordan kan pasienters erfaringer bli en ressurs, både for helsevesenet, pårørende og samfunnet ellers?

Dette er spørsmål forestillingen utforsker med nærhet, varme og ærlighet.

Forestillingen har allerede berørt og engasjert et bredt publikum. Mennesker som selv har erfaring med sykdom kjenner seg igjen, mens andre får et sterkt og tankevekkende innblikk i hva det vil si å stå i en livskrise.

«Sterkt, imponerende og noe helt annet enn det jeg forventet. Eva er en glassklar, skarp og behagelig formidler, med en trygghet som bærer hele rommet. Dette er en forestilling som fortjener å møte mange flere publikummere.»
— Håvard Paulsen, skuespiller og musiker

«Eg er her» egner seg som kunstnerisk innslag på konferanser, seminarer og arrangementer knyttet til helse, krisehåndtering og menneskelige erfaringer, både i privat og offentlig regi.

Forestillingen passer også for pasientgrupper, helsepersonell, studenter, forskere og andre som ønsker større forståelse for pasientperspektivet og inspirasjon til det krevende og viktige arbeidet de gjør.